Videreutdanning som virker

De fem siste mandagene har jeg lært mer om kommunikasjon, gruppedynamikk og min egen rolle i klasserommet, enn jeg gjorde på ett og et halvt år på PPU. Jeg har gått på kurs i teaterimpro. Det kurset bør inn i lærerutdanningen.

I vinter skrev jeg en kronikk med tittelen «Skolen trenger radikale endringer», som stod på trykk i Dagsavisen. Ett av punktene var at jeg hevdet at videre- og etterutdanningen lærerne tilbys har lite læringstrykk fordi for mange forsøker å lære noe av mennesker som kan omtrent det samme som dem selv. Jeg lanserte også noen alternative innfallsvinkler:

«Når lærerne skal sendes på videreutdanning, må de få opplæring i det de trenger å lære, av spesialister på området: Hva med å lære stemmebruk og kroppsspråk av en skuespiller fra Nationaltheatret? Lære rapportskriving og logistikk av noen som kan offentlig saksbehandling. Hva med å få opplæring av psykologer i hvordan man kan gjenkjenne tegn på omsorgssvikt hos et barn?»

Fire på scenen - én skal ut - her er det bare å kjempe for sin plass blant de tre gjenværende.

 

Istedenfor å vente på at slike tilbud skulle dukke opp, tok jeg skjeen i egen hånd. Dvs. det begynte ikke som et ønske om 
videreutdanning, det begynte som en god idé i påsken, da jeg sammen med gode venner oppsøkte Det andre teatret på Sagene/Torshov i Oslo for å se improteater-forestillingen Murder, she improvised. Det er, kort og godt: To timers påskekrim - fullstendig improvisert. Det var noe av det morsomste jeg noen gang har opplevd. Det syntes også min gode venn og tidligere lærerkollega Lars Peder, så kort tid etterpå hadde a blitt til b, og vi hadde meldt oss på fem ukers kurs i improvisasjonsteater.

De fem mandagene kurset varte er noe av det mest lærerike, morsomme og utviklende jeg har vært med på. Og: Det har en så stor nytteverdi for jobben som lærer, at jeg ærlig og oppriktig mener det burde være pensum på lærerutdanningen over hele landet.

La meg forklare hvorfor:

De som har lest boken min, Gnistrende undervisning, vet at jeg liker å gå inn i elevrollen og har lært mye om læring og undervisning gjennom det. Eller, liker og liker, jeg tenker det er nyttig å komme seg utenfor komfortsonen. Der var jeg definitivt første kurskveld.

På veg inn i lokalet sier jeg til Lars Peder: - Håper det ikke blir for kleint, at man må holde folk i hånda og sånt. Det sa jeg. Og når kurslederen sier: - Kan jeg få fram to frivillige, eller - gå sammen to og to, kjenner jeg flashback til barne- og ungdomsskoletiden og tenker, for all del ikke ta meg, tenk om jeg blir stående alene, og generelt hjeeeelp. Pulsen som slår, usikkerheten, frykten for å dumme seg ut. De følelsene lærerne glemmer etter noen tusen timer i klasserommet, men som elever kjenner hver eneste dag. Det er de som kommer. Heldigvis er andre deltakere mer proaktive enn meg, og jeg finner meg partner i hver av parøvelsene. Vi er tross alt partall i gruppen, så frykten for å stå alene var ikke spesielt rasjonell.

To og en halv time etter min famlende oppstart er vi støle i kinn og nakker av all latteren. Vi har vært gjennom øvelser som handler om å kommunisere utelukkende via blikkontakt og kroppsspråk. Ulike verbale øvelser med begrensinger (fortell en historie sammen med en annen dere der bruker ett ord hver, eller tre ord hver, men uten bokstaven "s"osv.). Kurslederen, superflinke Tony Totino, setter oppgavene i perspektiv, introduserer teori, forklarer prinsippene.

Det er noen prinsipper som gjennomsyrer alt vi gjør: Vær positiv til medspillerne dine, aksepter alt de gjør, ikke blokkér. Det skaper tillit. Det gir trygghet. Man slutter å bry seg så mye om hva andre måtte mene om det man gjør.

På kursdag to finner jeg partner til parøvelsene uten å senke blikket. Når kurslederen ber om to frivillige til å demonstrere en øvelse, har jeg plutselig rukket opp hånden og sitter foran 19 fremmede mennesker og gjør grimaser uten å være redd for hva de skal mene om det.

 

Nytte

Det er forferdelig morsomt. Men også veldig lærerikt. Det handler om samspill mellom mennesker, det handler om å se hverandre, lese hverandre, bygge på andres ideer. Alt det både elever og lærere trenger å øve på - bli god til.

Noen av øvelsene har hatt så direkte overføringsverdi og nytteverdi til skolehverdagen at jeg har sett både elever og kolleger i et nytt lys dagen etter kurskvelden. Som den gangen vi lærte «low-status»-kroppspråk á la Charlie Chaplin og Mister Bean, og skulle mingle i et «low-status-coctail-party». Morsomt, krevende, og samtidig: Slik føler mange elever seg. Nå vet jeg hvordan det er.

Eller når vi sitter tre stykker i en liten sofa, fjerde mann på en stol, og vi får ett minutt på å fryse ut en av oss. Intens alliansebygging og ekskluderingsteknikker hvor vi henter fram ukjente sider i oss selv. Og: Som lærere ser vi jo slike prosesser hver eneste dag i klassemiljøene. Ved å få spille dem ut, utforske dem, se oss selv i situasjonene, kan vi lære om disse prosessene på et helt annet plan enn ved å kikke på et power-point-foredrag fra en eller annen forsker.

Jeg tenker på kommentaren min fra første kursdag: "Håper ikke man må holde folk i hånda". I løpet av ukene som har gått har jeg jogget rundt i rommet med en dame på ryggen, latt som jeg har sittet på do på kommando, satt i et høyt hyl i det jeg møtte blikket til en annen. Og tusen andre ting - det har vært morsomt, og det har gjort noe med min indre trygghet. Jeg har allerede introdusert mange av øvelsene i klasserommet for å skape noe av det samme i elevgruppene.

 

Det som virker

Skoleforsker Thomas Nordahl har blitt veldig kjent for at han snakker om at man i skolen må gjøre mer av «det som virker», gjerne med henvisning til John Hatties forskning. Jeg tviler på at det finnes noe statistisk materiale som sier noe om effekten av å sende lærere på improteater-kurs. Så jeg får si som de sier i reklamen: Det virker for meg. Prøv det.

 

Sjekk ut fantastiske «Det andre teatret»  - de har forestillinger nesten hver eneste dag i sesongen.

Kurset er over og det er tid for gruppebildet. Vi sees på kurs 2!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Jørgen Moltubak

Jørgen Moltubak

42, Nesodden

Forfatter av boken "Gnistrende undervisning". Se http://www.gnistrende.net Jobber som lærer, forlagskonsulent og skrivekursinstruktør. Interesser: Molde F.K.-supporter og ellers glad i å skrive på cafe.

Kategorier

Arkiv

hits